Operasjon: Hårklipp

Det er ikke å stikke under en stol at håret blir lengre etter som månedene går. Det kommer til et punkt til at man bare må ta ansvar, og få jobben gjort... En dag etter jobb, så gikk meg og Eirik en tur i byen for å finne noen som var kapable til å klippe mzungu hår (mzungu betyr hvit mann).

Det skulle vise seg å bli vanskeligere en hva vi meldte på forhånd.
Etter 3 måneder i Tanzania, så har vi lært at ordet "nei" ikke eksisterer i vokabularet til folk her. Spør du om taxi-sjoføren vet om den plassen du prøver å forklare ham, er svaret garantert ja, så ender du opp med å være en levende GPS, som må forklare hele ruta. Eller om du skal kjøpe et par nye sko og du ikke finner din størrelse, så er svaret garantert ja på spørsmålet om de kan finne de, og man ender opp å vente i tre kvarter, da har de gitt opp søket uten resultat.

Så da vi spurte rundt om frisørene kunne klippe Eirik's hår, så hadde vi noen kontrollspørsmål på lager. De fleste tok frem hårklippemaskina, og var klar til å få jobben gjort. Vi var ikke overbevist. Vi hadde helst sett at den som skulle ta håret til Eirik behersket saks. Og gjett hva? Selvfølgelig behersket alle saks.

Etter en lang ettermiddag, og mye om og men, så fant vi en salong som så ut til å kunne gjøre jobben.

Åpningen var veldig forsiktig

Frisøren sa seg fornøyd og var stolt over verket. Men ikke på undertegnetes vakt. Jeg måtte fram å forklare at hockey-sveis, det var alt for frekt, 

Her er Eirik stylet av frisøren. Han var fornøyd og tulla ikke da han sa at Eirik burde ha håret sånn når han gikk ut av salongen.

Om ikke annet, aå ble det iallefall kortere. Og det var jo hovedpoenget.