Søndagsfrokost på høyt nivå

Når A-laget setter alle kluter til, så går det meste bra. I dag var det søndagsfrokost og avslapping som sto for tur. Og Eirik tok virkelig ansvar, og laget en førsteklasses frokost. På menyen sto egg og pølse, samt kaffe og appelsin juice.

Etterpå var det bare å legge seg rett ut i hagen å nyte den fine dagen.
Og der lå vi og leste og hørte på musikk. Vi avsluttet seansen men en liten treningsøkt, og en deilig dusj.



Det er stort det vi har gjort i dag. Men for å snakke om litt andre ting, og ikke bare blamere oss med sol, varme og høye temperaturer, så er livet i Afrika ganske hardt. Vi blir veldig slitne om kveldene, og av og til så må vi en tur i kjelleren for å mobilisere litt energi.

Det er mye som skjer om dagene. Vi er på kontoret hver eneste dag og jobber. Ja, vi jobber faktisk, og har forholdsvis mye å gjøre. Men det som tar den meste av energien er alle inntrykkene og den nye kulturen. Samme hva man skal gjøre her, så er det d e t prosjektet. Ting tar veldig lang tid. Bortsett fra når vi befinner oss i trafikken. Da går det unna, og vel så det. Spesielt når vi kjører Dalladalla, som er den transportformen vi benytter oss mest av. Her skal alle fram først, og alle kjører som noen svin. Man kan snakke mye varmt om lokal trafikkultur og alt det der, men måten de kjører på er farlig. Det er ikke sjeldent at det er nestenulykker, og noen ulykker har vi også sett noen av.

Tilbake til dalladalla, så er det en snedig form å reise på. Det er kanskje de som er de verste i trafikken. Det er en ombygd  Toyota Hiace lignende bil. Det er forskjellige bilmerker, men det er ikke så viktig. Antall sitteplasser her er ubegrenset. Det virker som om at alle som står langs veien blir tilbudt plass, så er det opp til dem selv å bestemme om det faktisk er plass. Undertegnede måtte for eksempel her om dagen stå på dørkarmen til den skyvedøra på siden av bilen. Hodet var inn i kupeen, og baken stakk snau halvmeter utenfor bilen. Når jeg kom på, så var det to som sto der fra før, men halve kroppen innenfor og resten utenfor.

Men dette er jo helt vanlig. Det er kanskje det som er så skremmende. Vi var garantert 30+ inn i den bilen, og
"konduktøren" pekte bare på et lite håndtak som jeg skulle holde meg fast i, uten å blunke engang, men vi får skrive det av kultur-kontoen, selv om den nå begynner å bli ganske skrapa.

Men ellers så har vi det bra.